Hvordan greier de det? Alle de mammane som begynner i jobb igjen og overlater mange ekstra uker med permisjon til pappa? Her i gården må jeg innrømme at jeg har tviholdt ukene mine som best jeg kan – ikke fordi jeg ikke har tiltro til pappapermen, men fordi jeg ikke har vært så veldig klar for å begynne på jobb igjen.
Lillegull er stort sett vel grei og snill, bare ikke alltid om natte, dvs hun er jo ikke slem heller stakkars, men å måtte ammes to ganger hver eneste natt og også ville holde oss våkne litt mellom ammingene er ikke noe vi trives sånn kjempegodt med. Det hadde selvfølgelig vært best om både soving og grøt var på plass før jeg var nødt til å gå tilbake på jobb, men sånn ble det ikke. Grøten har vi endelig gitt opp, men alle rundt oss har snakket så mye om denne grøten at vi trodde det var den eneste måten å begynne med fast føde på. Da vi endelig ga opp og prøvde brød gikk det straks mye bedre! Hvorfor kunne de ikke sagt det på helsestasjonen? Men nei, når vi er på helsestasjonen så er alt helt normalt, at det er vanskelig å starte med grøt er normalt, nattamming er normalt og dårlig nattesøvn er normalt. Det kunne være fristende å finne opp litt for å se om vi får til svar at alt er normalt uansett?
Uansett, nå er jeg jo i jobb og det meste er ikke helt på stell hjemme, men alt går. Men altså, etter nærmere 7 mnd uten mer enn 5 timer sammenhengende søvn så skjønner jeg ikke hvordan mammar flest orker jeg? Her ervi jo helt utslitte etter dårlig natt, tidlig morgen og en hel arbeidsdag. Hvordan gjør dere det? Jeg fungerer ikke veldig godt i jobb når jeg får så lite søvn og snart må vel noen på jobb merke at jeg jobber veldig tregt eller ikke er 100% til stede på møter?
Samtidig synes jeg det er veldig synd å alltid være sliten hjemme, jeg skulle ønske jeg hadde overskudd til å bake fantastiske cupcakes og lære å sy! Men sånt blir ikke prioritert nå. Nå handler alt egentlig bare om å få på plass rutiner og å klare å få hodet over vannet!